Sist revidert 24. februar 2003

Pinholekamera - Camera obscura

Foto © Bjørn Johnsen, Buskerud Fylkesfotoarkiv

Fotografiets forhistorie

Prinsippet for pinholekameraet, camera obscura, er en av de eldste oppdagelsene fra fotografiets forhistorie. At man kunne få gjengitt et bilde som befinner seg utenfor ved å sende en lysstråle gjennom et lite hull og inn på motstående vegg i et helt mørkt rom, var noe allerede Aristoteles visste. Men det var først Leonardo da Vinci som skapte forutsetningene for praktisk anvendelse av fenomenet. Oppfinnelsen hans fra 1490-92 ble liggende ubenyttet i flere hundre år inntil den ble gjenoppdaget i 1797. I 1545 offentliggjorde den nederlandske fysikeren og matematiker Reiner Gemma Frisius den første tegningen av et camera obscura.

I begynnelsen var camera obscura i praksis et mørkt rom med et hull i ytterveggen. Kunstnere gikk inn i rommet og brukte det projiserte bildet til tegnehjelp. I løpet av 1600 - tallet konstruerte man små, kasseformede apparater utstyrt med linser og speil. Bildene ble projisert på en glassplate på oversiden av den transportable kassen og derfra kunne tegneren kalkere over bildet. Johann Zahl var den første som beskrev og tegnet en slik kasse, i 1685. I størrelse og utforming ble Zahns kameraer prototypen på det nittende århundres kasse og speilreflekskameraer. Før utgangen av det 17. århundre var bruken av camera obscura alminnelig blant folk med utdannelse og utførlige beskrivelse var å finne i de fleste bøker av mer populærvitenskapelig art. Kameraene ble konstruert i utallige typer og størrelser, fra det opprinnelige mørke rom - til lommekameraer som bare var 15 - 20 cm lange og 5 7 cm brede.

Fotografiets fødsel

De første som prøvde å feste bildene i camera obscura ved kjemiske midler var brødrene Joseph Niépore og Claude Niépce. De første forsøkene ble utført i 1793. I mange år eksperimenterte Niépce med forskjellige lysfølsomme materialer og endte til slutt opp med stoffer som ble harde i stedet for å svertes når de ble utsatt for sollys.

Verdens første vellykkede fotografi ble tatt med et camera obscura av Niépce i 1826 på en tinnplate. Bildet viste utsikten fra vinduet i hans arbeidsværelse. Eksponeringstiden var åtte timer. Hinnen av asfalt, oppløst i lavendelolje, ble hard på de steder der den ble påvirket av lyset, mens de mørke partiene i bildet forble oppløselige og ble vasket vekk med et oppløsningsmiddel som besto av lavendelolje og terpentin. Resultatet ble et holdbart positivt bilde der de lyse partiene ble fremstilt av asfalt og skyggepartiene av bart tinn.

Niépce satte navnet Heliografi (tegnet av solen) på metoden.